Litt om hverdagen den siste tida som er igjen..

Vi forlater Nomtsoub Primary School..

Jeg har skrevet litt om at vi skulle starte med et alternativt opplegg i stedet for å jobbe videre på Nomtsoub Primary School, og nå skal jeg fortsette der jeg slapp sist.

Det ble rett og slett utrivelig å jobbe på Nomtsoub. Vi fikk ikke oppfølging i det hele tatt, mer eller mindre overlatt helt til oss selv! Miljøet mellom lærerne på skolen er ikke særlig hyggelig, men det utstråler en kald atmosfære, og dårlig eller ingen kommunikasjon. Vi fikk ingen følelse av å bli satt pris på.  Rektoren, som i utgangspunktet hadde hovedansvaret for oss, viste oss ikke særlig mye interesse. Et merkelig menneske, som tydelig har humørsvingninger. En dag kan hun være smilende og i overkant hyggelig, mens hun en annen dag ikke tar seg bryet med å hilse i det hele tatt. I forhold til å undervise gikk det greit, men vi ble veldig lei av og ha engelskgrammatikk, og bare det. Elevene vi hadde var så på etterskudd, at de måtte repetere grammatikken fra året før. De har ikke drevet med annet enn grammatikk i engelsken siden vi kom, og det virker ikke som at det skal ta slutt med det første heller, stakkars elever! Vi fikk liten frihet til å gjøre ting på vår egen måte, så vi syns det hele ble ganske håpløst. Det ble faktisk så ille at jeg gruet meg til å dra på jobb de to siste ukene vi jobbet der. Når man har det sånn, må man jo gjøre noe med det, og det gjorde vi.

Det må jo nevnes igjen, at denne skolen er av de fattigste, kanskje den aller fattigste også. Det vil si at det er elever som kommer fra lite godt stelte familier. Uten å slå alle over en kam, så tror jeg nok med god sikkerhet at jeg kan si at det stemmer for de aller fleste som går på denne skolen. De er nødt til å sende elevene sine dit fordi de ikke har råd til noe annet, og kanskje bryr de seg ikke så altfor mye om skole heller. Mange av foreldrene til disse elevene er så fattige at de ikke har mat å gi barna sine før de drar på skolen, og heller ikke til å sende med de matpakke. Når man går på tom mage er det ikke så lett å konsentrere seg om skole og læring. Mangel på mat og næring er nok en stor årsak til ukonsentrerte elever, i tillegg til at de ikke ser det store poenget med å gå på skole, i hvert fall gjelder det en del av dem.

Skolen har nesten ingen ressurser, klasserommene er svært dårlige, møblementet er utrolig stakkarslig, og det er lytt og masse støy. Det er nødvendig å ha oppe alle vinduer, og døra til klasserommet, pga dårlig luft! Men det skaper masse støy, både fordi det kommer lyd fra de andre klasserommene, og fordi skolen for øyeblikket er en byggeplass.

                                                            

Skolebesøk

TEM – Primary School

Denne uka som har vært nå, har vært annerledes og spennende! På mandag 23. Mars, var vi på skolebesøk på TEM – Primary School. Dette er en skole som ikke er like fattig, og som på alle mulige måter er en bedre skole. Vi følte oss veldig velkomne straks vi kom dit. En haug med hyggelige lærere som alle kom og hilste, og takket for at vi ville besøke de. Vi ble introdusert for alle elevene ved morgensamlingen. Etter morgensamlingen hadde de ordnet med at vi skulle få følge engelsklæreren for mellomtrinnet, så vi fulgte hans undervisning på både, 5., 6. Og 7. Trinn. Det var veldig interessant for oss å få se hvordan nivået og undervisningen i engelsk var på en annen skole enn den vi selv har jobbet på. Elevene var helt utrolige her, så skjønne, blide og ivrige. Ganske så annerledes enn det vi har sett fra før. Skjønne er de jo alle, men innsatsen på skolen var betydelig bedre på denne skolen. I den siste timen denne dagen, kom det inn to andre lærere inn på 7. Trinn. De måtte avbryte for å øve sanger med dem, de skulle visst ha en slags konsert på ettermiddagen. Vi vet jo at det er gøy med barn fra Afrika som synger! Det er jo en fryd å høre på afrikanske barn synge i forhold norske elever, men dette er det beste vi har hørt så langt! De sang flerstemt og var knallgode, de sang så flott at Marte begynte å gråte. Jeg ble rørt!

 Vi takket for en fantastisk dag! Vi følte oss mer hjemme der enn det vi gjorde etter å ha vært på Nomtsoub i 6 uker. De ville gjerne ha oss på besøk igjen, så det er noe vi skal prøve å få til i neste uke.

Huigub Primary School

Onsdag 25. Mars, var vi på besøk på en San-skole. Her går kun sanfolk, en folkegruppe som det er få medlemmer igjen av, men som fortsatt eksisterer. Sanfolket er den folkegruppen som ble sett ned på og utstøtt under apartheid. De er et vandrende folk, som ikke arbeider. Vi dro langt ut i bushen for å komme frem til skolen. Vi ble meget imponert over hvor flott skolen var, og alt de hadde av ressurser. De hadde bibliotek, som absolutt ikke er en selvfølge, og det fantes til og med et par datamaskiner der. Elevene betaler 30 namibiske dollar i året for å gå der, det er latterlig lite, men mye for disse menneskene. Skolen har et matprogram som fungerer godt, foreldrene er med å bidra til at alle elevene får en porsjon med grøt etter skoletid. De er på skolen uten mat hele dagen. Da vi var der, hadde vi handlet inn mange brød og smør som elevene skulle få. De ble veldig glad for det. I pausen der de til vanlig ikke har noe mat, fikk de nå noe å putte i munnen. Hele skolen gikk på rekke og rad, og det ble nok til alle, til og med noen skiver til overs. Rektoren ville at 1.klassingene skulle få ”the left overs”. Rektoren ved skolen er en fantastisk, entusiastisk og energisk person. Han tok oss i mot med åpne armer, og kunne nesten ikke få presisert nok hvor velkomne vi var, og hvor mye det betydde for han og skolen at vi ville komme til dem. Han fortalte oss en del om skolen, bakgrunnen, antall elever, skolesystemet, familiesituasjonen til elevene osv. Veldig interessant og lærerikt. Vi fikk en time til disposisjon i 6. Og 7. Klasse. Vi brukte mesteparten av tiden til å synge. De sang et par afrikanske sanger og vi lærte de et par engelske også. Som ikke uvanlig, ble vi svært fasinert av de nydelige barna på denne skolen også! Nok et fantastisk skolebesøk!

Nå har vi kommet godt i gang med research til oppgaven vår, det er veldig godt! Vi har laget en test som går på forståelse i engelsk, til elevene på 7. trinn ved Nomtsoub. De hadde testen tirsdag 24. Mars. I går, 25. Mars, rettet vi alle testene, og vi ble ganske så sjokkerte over resultatene. Vanvittige mange er på et så lavt nivå at jeg ikke kan begripe at det er mulig! Engelsk er jo faktisk det språket de blir undervist på i alle fag. Nyttig for oppgaven vår er i hvert fall disse testene! Vi vil også gjennomføre denne testen på en av de andre skolene vi besøker, på samme trinn, for å se om spriket på nivået er stort eller ikke. Vi antar at det kommer til å vise stor forskjell.

Helgetur i Oshakati

Torsdag 19. mars dro vi  nordover. Etter en arbeidsdag der vi fikk gjort unna en del viktige ting til oppgaven vaar, kasta vi oss paa en av bussene som skulle i retning nord. Vi valgte ikke akkurat den beste bussen med tanke paa effektivitet, vi fant ut at vi hadde havnet paa en skolebuss. Den var stor, og ganske saa behagelig aa sitte i, men den gikk ikke akkurat fort. Det var da to hvite jenter fra Norge og en haug med skoleelever paa denne bussen.  Vi kom ikke frem til vennene vaare for kl var naermere halv ti paa kvelden, vi var skrubbsultne, saa forste stopp var restaurant. Vi motte alle der, baade forskolestudentene og en del sosialarbeidere som vi ogsaa har blitt kjent med via naboene vaare. Der spiste jeg det beste maaltidet saa langt i Namibia, en nydelig gryte med lammekjott, ubeskrivelig godt var det! Vi var slitne denne kvelden, saa det ble tidlig kvelden.

Neste dag, altsaa fredag, var det en del mer energi og sus i oss. Vi startet dagen med aa ligge i Bennie’s Park. En fantastisk park med badebasseng, solsenger, ville dyr, restaurant, vakre omgivelser osv. Jeg og Marte er ganske saa misunnelige paa at de har den parken! Der laa vi til ca halv fire. Etter det dro vi paa dagligvarebutikken, Spar, og handlet inn grillmat. Turen gikk deretter hjem for aa slappe av litt, og faa fem jenter i dusjen.  Saa var det bare aa komme seg til de andre vennene vaare, der grillfesten fant sted. Vi spiste masse god grill mat og hadde masse godt drikke, en fantastisk kveld. Men kvelden var enda ung da vi forlot grillfesten, da gikk turen videre til Bennie’s Park igjen, der skulle vi nemlig paa konsert. Mange namibiaske stjerner skulle opptre,bl.a. Gaza, som er Namibias storste stjerne. Vi dro i puljer, jeg var i den forste, og vi endte opp med aa dra back stage til aa begynne med, det var utrolig moro! Etter en god stund kom de andre ogsaa, og vi vandret da inn paa konsertomraadet. Vi dansa og lo og hadde det helt topp. Tro det eller ei, men vi var paa konserten med sosteren til Gaza, saa derfor fikk vi ogsaa bli med paa fest etter konserten, med han og folka hans.  Jeg og Marte og et par til dro hjem i fire-halv fem tida, mens andre koste seg saa mye at de ble enda et par timer. Dagen, kvelden og natta var storartet!

Lordagen gikk ogsaa til aa ligge paa Bennie’s Park hele dagen, saa naa begynner det endelig aa bli litt farge paa oss. Vi dro ut og spiste paa kvelden, motte resten av folka paa Bennie’s etter det, og tilbrakte hele kvelden der. Sondag var det dessverre hjemreise. Helga var helt topp, saa vi vil nok planlegge en tur opp til nord igjen, for vi forlater Namibia.

Bursdagsfering og en fantastisk helg på Uris Lodge

Bursdagen min

Jadda, så skulle jeg få oppleve å feire bursdagen min i sol og varme også, ikke verst! Jeg ble overrasket med grillfest og bursdagskake, utrolig gøy! Alle hadde ordnet så fint i stand for at jeg skulle få en minneverdig bursdag her. Søte, snille mennekser jeg omgås med her altså!

Litt utover kvelden fikk jeg en fiks idè! Bursdagskaka var halvspist. Jeg kom med et forslag, nemlig at jeg ville spise resten av kaka på 7 min for 500 namibiske dollar. Litt nøling her og der, men det ble til at jeg skulle få 400 Nm dollar og spise opp kaka på 8 minutter. Det virket greit i begynnelsen, men etter hvert begynte jeg å slite. Kaka var ikke fersk og ikke tok jeg meg tid til å drikke mellom bitene heller, så det ble mye, kvalmende og tørt. I siste minutt så det ikke ut som om jeg skulle klare det, men med en ekstra innsats på skjea, klarte jeg det faktisk. Har aldri hvert så kvalm før, tror jeg, men litt moro var det jo! Sikkert for de som så på i hvert fall. Hele greia er visst på film har jeg skjønt, men har ikke fått sett det selv, kanskje like greit og. Bursdagen var i alle fall svært vellykket. Jeg hadde fått masse gratulasjoner på FB, en del sms og telefoner, så jeg kunne ikke akkurat klage!

Uris Lodge

Fredag 13. og lørdag 14. dro vi til en lodge som befinner seg ca. 20-30 minutter fra her vi bor. Lodgen befinner seg midt i jungelen, så det er et rikt dyreliv der, og vakker natur! Det er badebasseng og solstoler der. De tilbyr massasje, manikyr o.l. Hele stedet er bare helt vidunderlig. Jeg har også funnet meg en yndlingsplass der, stedet mitt som jeg kaller det. Det er en diger hengekøye som henger mellom to  kjempedigre, flotte trær. Når det blir overskyet for en periode legger jeg meg der med boka mi og en varm kopp te. Det er bare helt fantastisk! Fins ikke bedre sted enn kan ha så god kvalitetstid med kun seg selv. Denne helga var bare utrolig behagelig, fantastisk osv! Skulle ønske alle mine kjære kunne vært her sammen med meg og opplevd denne fantastiske plassen!

…baklager at det er lenge siden sist folkens…

Victoria Falls

Bussturen til Victoria Falls

Så var det endelig klart for å ta turen til Victoria Falls. Vi visste at dette kom til å bli en vanvittig kort og dyr tur, men vi ville likevel dra for å oppleve de vakre fallene. Bussene går slik at vi kun ville få noen timer på kvelden når vi kom frem og ca tre timer neste dag, dvs. tre timer på å oppleve fallene, ikke mye akkurat. Vi måtte ta bussen hjem på søndag fordi vi måtte tilbake til jobb og hverdag i Tsumeb på mandag. Bussturen var på ca 15 timer, så vi gjorde ikke stort annet enn å kjøre buss denne helga. Vi måtte skaffe oss visum til Zambia, noe som kosta oss 500 namibiske dollar. Når man besøker Vic Falls drar man enten over grensene til Zambia eller Zimbabwe. Bussturen kosta oss 700 namibiske dollar. I tillegg til dette måtte vi betale for bo, mat og inngang til parken, med andre ord, en vanvittig dyr tur, når vi kun fikk være der noen få timer! Men det var absolutt verdt det, så angrer ikke et sekund!

 Vi dro av gårde med Intercapebuss denne gangen, en mye mer behagelig buss en disse andre minibussene vi har tatt tidligere! Bussen skulle gå fra Tsumeb kl. 24.00., men den kom ikke før kl. 03.00. ”African time” kan du si, tre timer forsinkelse, ja, ja, sånn kan det gå. Vi var da syv jenter og Allen (backpacker’n fra Australia). Vi ventet ved en bensinstasjon i tre timer. Hva finner man på for å slå i hjel tida da..? He he.. Vi hadde det så moro, at når jeg tenker på det i ettertid, er jeg superglad for at vi faktisk måtte vente så lenge. Vi begynte å synge diverse sanger, vel, i hvert fall jeg og Marte, vi tok helt av! Tror vi var igjennom de aller fleste sangene vi kan, alt fra barnesanger til mer nytt og hot. Det var litt kaldt denne natta, så vi tulla oss inn i pleddene vi hadde med oss. Vi hadde og en kartong med rødvin, og plastbeger skaffa vi oss på bensinstasjonen til 1 dollar stk. Etter hvert gikk sangen over til sangleker, alle deltok. Vi lekte ”Slå på ring”, ”Ta den ring og la den vandre”, ” Hei, jeg heter Jonny”, ”Hode, skulder, kne og tå” osv. Kan tro vi kosa oss! Syv gale nordmenn og en australier som ikke var noe mindre gal, mulig det skyldtes vårt selskap? I løpet av ventetiden fikk vi mye oppmerksomhet fra lokale, unge tenåringsgutter som var på fylla. De fikk ikke så mye oppmerksomhet tilbake, vi var opptatt med å synge og le. 

Da bussen endelig kom, fant vi oss sitteplasser og sovnet ganske fort, det hadde jo vært en slitsom og aktiv natt! Jeg og Marte var så heldige at vi sov til klokka var ca 11 på morgenen.

Zambia

Da vi kom frem måtte vi finne et sted der vi kunne tilbringe natta. Vi møtte en hel gjeng med nordmenn på denne bussturen som på forhånd hadde booket seg inn på et backpackersted som heter ”Jollyboys”, vi tok følge med dem, og havnet der vi også. Bussen var ikke fremme før kl.18.30., så vi var nokså sultne og gira på å komme oss til en restaurant for å spise. Ting tok sin tid, alle skulle dusje osv. Gjengen med nordmenn (utviklingsstudenter fra HiO) ville joy’ne oss, så det ble til at vi da var en gjeng på ca 16 stk som skulle ut å spise sammen. Vi fantes ikke kjent i området, så det var ikke bare, bare å finne en restaurant heller. Etter mye om og menn fra alle, havnet vi på en sjømatrestaurant. Nesten alt var stengt, klokka hadde blitt mange, men heldige var vi. Her spiste jeg et nydelig rekemåltid, og ble altfor mett. Etter middagen dro vi tilbake til ”Jollyboys”, her satt vi oss ned med godt å drikke og skravla en stund før vi tok kvelden. Vi skulle opp tidlig neste dag for å få oppleve det vi var kommet for.

Victroia Falls

Opp kl. 07.00., rett inn i dusjen (jeg dusja med en diger, grønn gresshoppe denne morgenen), frokost, taxi og endelig inn i parken. Vi hadde et fantastisk vær denne dagen, strålende solskinn, blå himmel og kun noen få skyer på himmelen. Da vi skulle begynne å gå innover for å se fallene ble vi anbefalt å kjøpe regnkåper, noe vi var veldig glad for at vi gjorde, der vi ikke var dekt til, var vi søkkvåte! Jeg var lur som hadde på meg sokker og sko, jeg gikk i vannbad! Jeg tok masse bilder fra mange forskjellige steder, det var helt utrolig å se! Vakkert! Så nærme regnbuen som jeg var da, har jeg aldri vært, utrolig kult! Vi hadde ikke god tid akkurat, ikke hadde vi bare kort til på å nyte synet av fallene, men vi skulle rekke at tre av oss skulle hoppe i strikk fra brua også. Vi visste ikke hvor vi måtte gå i for å finne brua, så noe tid gikk til leting. Hanne har dårlig kne og går med en krykke, så hun klarte ikke holde tempoet vi andre hadde, dessverre. Hun fikk tid til litt shopping på veien i det minste hun da. Vi andre rusha av gårde og fant brua. Susanne og Merete (sosialarbeiderne som bor ved siden av oss) og Marte skulle hoppe, og de var greit nervøse ja. De hadde ikke tatt ut nok penger slik at alle kunne hoppe, så det var et evig styr med å skaffe nok, men da de omsider hadde fått det i orden, var det klart for hopp. Vi andre var nervøse på deres vegne vi også. En ting er å hoppe i fallskjerm slik vi alle gjorde da vi var i Swakopmund, men å hoppe i strikk, en annen sak altså! Merete med vanvittig høydeskrekk hoppet først, deretter Susanne og til slutt Marte. Tøffe jenter må jeg si! Marte er ganske så hard og tøff, men når hun sier at hun ikke vet om hun noen gang vil gjøre det igjen, da vet jeg at jeg aldri skal gjøre det!

Vi hadde nå klart å bryte tidsskjemaet vårt. Oppmøte til bussen var kl. 11.00. Vi hadde regnet med litt ”african time” så vi hadde beregnet at vi skulle være der kl.11.30. Dette så dårlig ut nå, vi kom ikke til å rekke å være ved bussen før nærmere 12, så vi var noe bekymret for at de for en gangs skyld skulle være i rute å rett og slett bare hadde reist. Vi sa til taxisjåføren: ”we are really in a hurry!!!”, han forstod tegninga og kjørte som et svin tilbake til Jollyboys, (vi måtte hente bagasjen vår), og derifra til bussen. Vi hadde ikke stor grunn til bekymring, bussen stod der den, så alt var i skjønneste orden. Da var det bare ca 15 timer på buss igjen, buh. Da vi hadde kommet et stykke på veien, ble vi stående stille en laaang stund. Det hadde vært en trafikkulykke, en tankbil med henger, der hengeren hadde velta. Ganske så skummelt! Det bedro ikke til at bussturen ble noe raskere akkurat, hehe, men sånn kan det gå, og sånn gikk det. Vi var fremme i Tsumeb igjen kl. 03.00. Jeg sov som en stein og måtte våkne, det var helot forferdelig! Trøtt og kald, og i tillegg måtte vi gå et kvarters tid før vi var hjemme.

Alt i alt, så var hele turen helt fantastisk, skulle bare så gjerne ønske at vi hadde hatt noen dager til!

Ny oppdatering fra Swakopmund

Fortsettelse: ferie i Swakopmund (ved kysten)

På veien til, ble vi kjørt av de lokale kompisene våre, Alfie og Ricardo. Det var en behagelig roadtrip! Målet for turen til Swakopmund var hovedsakelig å få ligge på stranda og brune seg så mye som mulig. Jeg og Marte dro en dag før de andre folka våre fra nord, kun for å få en ekstra dag på stranda. Det var selvfølgelig overskyet denne dagen, dermed ble det shopping i stedet.  Swakopmund er en by som er mye mer europeisk enn afrikansk, en tysk by egentlig. Den tyske kolonitiden har satt sine preg på denne byen.  Norske pensjonister drar på ferie til Spania, tyske pensjonister drar til Swakopmund i Namibia. Det er en utrolig vakker by, det vakreste feriestedet jeg noen sinne har vært på! Jeg skal definitivt tilbake, så bare heng på! =)

 Det var utrolig mange kule, koselige og spennende butikker der, så shopping ble det nok av. Lommeboka fikk svi på denne turen, spesielt Marte sin. Hun forelsket seg helt i en surfebutikk, hun ble helt gal der inne, men moro var det! Jeg endte opp med 3 par nye sko i løpet av oppholdet, noe som betyr at jeg hadde syv par totalt, og som igjen betyr at jeg er håpløs til å pakke bare det nødvendigste. Men jeg brukte faktisk seks av syv i løpet av de fem dagene vi var der.

Vi fikk bare en halv dag på stranda. Skuffet over at det ble så lite, men det var helt fantastisk den lille tiden vi var der. Myk og deilig sand, og en fantastisk utsikt mot havet. Like ved stranda var det en koselig, liten cafè som vi spiste frokost på et par av dagene, da koste vi oss masse. Vi  fikk servert te i  søte små kanner, og de hadde ferskpresset appelsinjuice der, nam!

Vi brukte to av dagene der til å gjøre morsomme ting. Vi hoppa i fallskjerm, og tro meg, det var fantastisk! Frittfall i 30 sek fra 3000 m.o.h. Selv med høydeskrekk som jeg har, var det kun en fantastisk opplevelse. Vi var sammen med en gjeng med svensker som også skulle hoppe, dvs at det tok lang tid, mye venting, og hoppet tok bare 5 minutter. Men det var definitivt verdt ventingen! Anbefales på det sterkeste.  Alle fikk hoppa bortsett fra Hanne, hun går med krykke og har fått kneet ut av ledd. Stakkars jente! Dagen etter dro vi ut i ørkenen og kjørte firhjuling. Det var en aktivitet som varte i 2 timer og ikke 5 minutter. Det var så gøy at jeg smiler bare jeg tenker på det. Vi kjørte på de mest fantastiske sanddynene du kan tenke deg, det var virkelig en naturopplevelse med på kjøpet.

Hjemreisen var ikke like hyggelig som roadtripen vi hadde på vei til. Vi dro med minibuss tilbake, billig, men absolutt den verste transporten jeg har reist med noen gang. Vi fikk beskjed om at bussen kom kl. 06.00. Vi var klare ganske presis vi, som man burde være, men minibussen dukket ikke opp før ca.07.30. Da vi kom inn i bussen ble vi småkvalme og ganske bekymret for hjemreisen. Det var kjempesmale seter, akkurat som om de var beregnet på barn med små romper. Ikke var de bare smale, men kjempemøkkete og illeluktende. Dette var setene vi skulle sitte i en hel dag.  Fra bungalovene der vi bodde dro vi videre til townshipen i Swakopmund for å fylle opp bussen med passasjerer. Det tok sin tid det og, vi reiste ikke fra Swakop før klokka nærmet seg 10.00. Det er en grunn til at vi bruker uttrykket ”african time” en del. Da vi hadde kommet oss av gårde var det ikke et eneste stopp før det hadde gått 4 timer. Da hadde blodomløpet i beina stoppa for lengst, og rompene våre hadde det virkelig vondt etter så mange timer på smale og harde seter.

Jeg er fan av ordtaket; ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, for det er jo som regel sånn. Og denne bussturen var intet unntak. Vi møtte en australier som for tre uker siden hadde startet sin 3 års lange reise ut i verden. Han ville bo i Tsumeb noen dager, men ville en svipptur opp til Angola først. Mandag (dagen etter at vi hadde kommet hjem) ringte han og ville ha tips til sted å bo. Vi tipset han selvfølgelig til å bo på Tsoumtsomb (her vi bor). Vi har vært mye sammen med han siden han kom, og det har vært utrolig hyggelig. Han skal innom Europa i juni en gang, og da vil han ta turen innom Norge for å besøke oss der! Kult!

 

 

1. Oppdatering

Hei alle sammen!

Bedre sent enn aldri, eller hva? Har ikke fått lagt ut blogg enda pga diverse årsaker. Noe latskap, lite tilgang til nett og det tregeste nettet du kan tenke deg. Siden jeg ikke har fått lagt ut noe før nå, blir det kanskje litt mye å lese, men det får så være. Her kommer en oppsummering fra da vi ankom Windhoek og frem til nå.

Første stopp, Windhoek, hovedstaden i Namibia.

Da vi kom til flyplassen i Windhoek var vi utrolig slitne etter den lange reisen, og veldig klare for å komme oss frem til gjestehuset vi skulle bo på. Før vi kunne lete etter en taxi, måtte vi selvfølgelig vente på bagasjen. Dessverre skjedde det som ikke sjeldent skjer på denne ruta, nemlig at noen av oss ikke fikk bagasjen, inkludert meg. Trodde egentlig at jeg var typen til å få panikk av noe sånt, men syns jeg tok det ganske greit. Kjipt, men det ordner seg jo alltid. =) Vi fikk ordnet oss med skyss fra flyplassen, og kom oss til Namashuset, der vi trodde vi skulle bo. Der var det fullbooket, så vi måtte finne et annet gjestehus, noe som førte til at pris pr. natt ble nesten dobbelt så dyrt, men litt svinn på veien må man jo dessverre bare regne med. Gjestehuset vi kom til var utrolig fint og hyggelig, så vi var godt fornøyde likevel. Her bodde vi sammen med førskolestudentene også, 3 jenter og en gutt. Vi sov da 5 jenter på samme rom, vi fikk følelsen av å være på leirskole alle sammen. Trangt var det jo, men riktig trivelig faktisk! Vi var nå blitt en gjeng på syv, en blanding av lærer- og førskolelærerstudenter, og vi kom svært godt overens. Ingen av oss har kjent hverandre noe særlig fra før av, men i løpet av oppholdet i Windhoek ble vi alle gode venner. De fem første dagene var jeg syk, noe som gjorde hver eneste dag utrolig slitsom, spesielt i slik temperatur som det er her i landet. Det var vel bare en dag eller to hvor jeg var helt sengeliggende, men kjipt nok uansett. Noe som er helt sprøtt å tenke på når jeg er her, er at det faktisk er vinter hjemme i Norge, og som jeg har fått høre, noen dager med vanvittig kulde, på det verste 30 minusgrader i Hamar! Gjør virkelig ingenting å gå glipp av det! Hehe..

Opplevelser i Windhoek

 

 

Over til Windhoek og det jeg opplevde der. Vi fikk et opplegg som var noe annerledes enn det som har vært for studenter som har reist hit før. Vårt opplegg skulle ifølge foreleserne våre, være bedre enn det som har vært tidligere. Ulempen var at vi ikke fikk blitt kjent med andre internasjonale studenter, fordi det opprinnelige opplegget skulle foregå senere. Den første dagen med planlagt opplegg var med Birgit og Kirsten (fra Namibiaforeningen i Elverum). De tok oss med til ”Legal Assistanse Center”. Der fikk vi to foredrag fra to advokater, Linda og Seka, to fantastiske mennesker! Linda holdt et foredrag om menneskerettigheter, med vekt på kvinner og barns rettigheter. Mange vet ikke om deres egne rettigheter, hun fortalte oss en sterk historie om akkurat dette. Seka snakket om landfordelingspolitikk, noe som var veldig interessant, spesielt fordi han var så utrolig dyktig! Etter besøket der, tok Birgit oss med til Penduka. Der var vi i en butikk med kun håndlagde ting, laget av kvinner fra hele landet. Disse varene var det kvalitet på, så prisene her var en del dyrere enn ellers. Mye fint, og jeg endte opp med en kul veske. Dagen var enda ikke slutt, vi dro tilbake til ”LAC”, der møtte vi Seka igjen. Han tok oss med til noe som heter Mix-camp som ligger et stykke utenfor byen. Det er et lite område som er svært tett befolket, og med blikkskur som boliger. Det var virkelig en sterk opplevelse. Noen mennesker bor faktisk sånn, det var litt uvirkelig med det samme, men så blir man mer eller mindre vant med det etter hvert. Man tenker at de må ha det helt forferdelig, men Seka fortalte oss at mange av de syns de har det veldig bra. Problemet deres går på hygiene og sanitet, bortsett fra det skal de visst ha det ganske bra, og det inntrykket fikk vi også. Barna der var skjønne, superblide, utadvendte og veldig vennlige, det samme var mange av foreldrene. Det var ganske utrolig å være der. Vi fikk lov å ta masse bilder, så har mange minner derfra! Alle sammen, voksne som barn syns det var stas å bli tatt bilde av. De neste to dagene var vi på universitetet ”UNAM”. Der møtte vi enda et fantastisk menneske, Aletta. Hun foreleste om Namibias historie, folk, språk, skolesystem etc. Gerd (lærer/ professor fra HiHm) kom til oss på UNAM den andre dagen, det var veldig hyggelig. Etter to dager på universitetet, dro vi rundt på ti forskjellige skoler og barnehager. Vi begynte besøkene fra den ene bydele (Katatura, området som var tildelt de svarte under apartheid, og som fortsatt stort sett er befolket med kun svarte), og bevegde oss steg for steg nærmere byen. Her fikk vi se store forskjeller! En skole vi besøkte var en teltskole der noen av klasserommene verken hadde pulter eller stoler. En annen skole hadde et rom med mange pc’er og smartboard (dette er veldig uvanlig, skolen hadde et stort lån pga pc’ene, og smartboard hadde de vært så heldig å vinne!) Men likevel, dere skjønner kanskje at forskjellen mellom fattig og rik i dette landet er vanvittig stor! Denne dagen ble stappet med mange ulike inntrykk og opplevelser! De beste opplevelsene var å få være med barna, de er til å spise opp! Da vi besøkte barnehager hadde jeg det virkelig som plommen i egget! Dere som kjenner meg vet jo at jeg er sånn passe glad i småbarn! He he.. Og disse ungene er så tillitsfulle, blide og kosete; passer meg ypperlig! Vet egentlig ikke helt hvordan jeg kan forklare hvor fantastisk det er, tror kanskje det må oppleves. Så noe misunnelig på disse førskolestudentene som skal jobbe i barnehager, må jeg jo innrømme at jeg er. Men det skal virkelig bli spennende å undervise i skolen, det tror jeg kan bli en kjempeutfordring, samtidig som det blir spennende, lærerikt og kanskje litt tøft.

Mat, shopping og kos

Som folk flest er vi jo glad i å kose oss med god mat. Vi fant oss to stamrestauranter i Windhoek, en som ligger midt i sentrum og en litt utenfor. Begge stedene var utrolig koselige, og med mye godt på menyen. Joe’s Beer House, er restauranten som ligger litt utenfor sentrum, og det er den kuleste restauranten jeg har vært på noen sinne! Vanskelig å beskrive hvordan det var der. Bildene jeg har tatt derfra vil heller ikke kunne belyse stemningen og atmosfæren, dessverre, men kult var det i hvert fall. Dit skal vi definitivt tilbake en av de siste dagene før vi vender hjem igjen til Norge. En dag det i utgangspunktet var planlagt å dra og bade og sole seg, ble det overskyet. Da bestemte jeg og Marte oss for å dra ned til sentrum og utforske flere klesbutikker, noe som førte til at vi hadde mange bæreposer på vei hjem igjen. Prisene er utrolig behagelige, så shopping i Namibia er fantastisk! Man går ikke hjem med dårlig samvittighet for å ha brukt mye penger, men man er overlykkelig over hvor mye fint man har fått for pengene. Da vi kom tilbake til gjestehuset, var det noen førskolelærerstudenter som angret på at de ikke hadde tatt turen selv. Mange av kveldene gikk til både gruble og kortspill. Heldigvis for meg var jeg sammen med en gjeng som syns det var like moro med spill som meg. Vi kosa oss også med svært billig rødvin og øl. Det er deilig å være norsk i Namibia! =)

Fra Windhoek til Tsumeb

Lørdag 7. Februar dro vi fra Windhoek med minibuss til Tsumeb, som er byen vi skal bo i mesteparten av oppholdet (8-9 uker). En reise på ca 5 timer, med stopp. På veien så vi en skilpadde på nært hold, sebraer, aper, termittuer i fleng (de er vanvittig høye, på høyde med høye mennesker!) og antiloper. Det var jo interessant, men antakelig ingenting i forhold til det vi får se når vi skal på safari i Etosha. Da vi kom frem var det veldig rart og plutselig befinne seg på enda ett nytt sted. Hadde nettopp begynt å føle meg hjemme i Windhoek, og så var det over til noe annet. Afrika er jo litt annerledes enn Norge, så noe tid tar det før man finner seg ordentlig til rette. Vi dro oppover sammen med Stian Vestby (internasjonal koordinator HiHm) og Gerd Vikan (professor HiHm), så vi tilbrakte kvelden med de på Makalani Hotel, der vi spiste dagens største måltid.

Skolesystemet, lærere og elever

Skolen jeg og Marte jobber på heter NoumTsob Primary School, og er en av de aller fattigste skolene her i byen. Hele skolen er svært dårlig utstyrt, klasserommene har et meget slitent møblement, og alt skal deles på så mange flere enn det vi er vant med hjemmefra. Det er ca 35 elever i hver klasse, og det forekommer at det ikke alltid er nok stoler til alle elevene. Når en time er over bytter alle elevene klasserom, i stedet for at læreren gjør det. Ganske upraktisk at 35 elever skal stille seg opp på rekker både ut og inn av klasserom hver time, spør du meg. Vi opplever at læreren ikke er helt sikker på hvilken klasse som kommer, og kan slettes ikke alle navnene på elevene. Dette er noe vi reagerer sterkt på, det er så langt fra det vi har lært om god pedagogikk, og de holdningene og verdiene vi sitter inne med selv. Vi opplever og at kunnskapsnivået er svært svakt, så utfordringer har vi nok av her. I begynnelsen observerte vi bare, men i forrige uke begynte vi å undervise selv. Vi underviser på 7. trinn, som består av to klasser, 7N og 7O. Det er et stort sprik på nivået på disse to klassene, den svakeste klassen er en enda større utfordring å undervise i. Det er både naturlig og rart å undervise på engelsk. Vi kan ikke oversette vanskelige engelske ord på morsmålet deres, så vi har også store utfordringer språkmessig. De har 13-14 lokale språk i dette landet, så det vil si at elevene har ulike morsmål. Selv om det er engelsk som er undervisningsspråket, er det veldig varierende hvor godt de kan snakke det. Når det gjelder disiplinen på elevene, er den kanskje noe bedre enn i Norge, men barn er jo barn uansett hvor i verden de kommer fra. Elevene her er knallgode på å snakke i kor, det er veldig søtt faktisk! Det er også en fryd å høre de synge, de er samstemte og synger ganske rent, ikke akkurat noe vi er vant med fra før av.

Inntrykk jeg har av lærerne her, er varierende. Noen er superhyggelige og flinke, mens andre er overlegne og småsure. Jeg og Marte var så glad for at vi ikke hadde sett noen bli slått i løpet av den første uka, men lykken var kortvarig. Mandag, andre uka, fikk vi se det og, og enda verre, se hvordan elevene blir hengt ut og tråkka på, mens hele skolen er tilstede. Det var en grusom opplevelse! Mandagen etter fikk jeg derimot oppleve en lærer som skrøt av alle elevene på skolen. Han fortalte dem hvor fantastiske, unike og gode de var, og at de måtte tro på dette selv. En flott tale om å tro på seg selv! Det var en annen tone enn det som skjedde mandagen før, heldigvis! Jeg hadde ganske mange negative tanker om mye i skolen, og måten elevene blir behandlet på av lærerne, så det var godt og endelig se og høre noe positivt. Vi må gå i klær etter kleskoder når vi jobber som lærere her. Typisk er halvlangt skjørt, og skjorte eller bluse som dekker skuldrene. Ingen av oss kommer til å bruke den kombinasjonen av klær igjen noen gang. Kjenner faktisk jeg blir noe uvel bare jeg tenker på det.

 

Livet i Tsumeb

Stedet der vi bor er et lite område med flere småhus etter hverandre, ganske så koselig og veldig trygt. Det er flere vakter som er tilstedet døgnet rundt, og en port som kun åpnes når folk skal inn eller ut. Så her føler vi oss veldig trygge. Byen er veldig stille og rolig, og sentrum er mindre enn Hamarsentrum. Tsumeb er en by, men det føles ikke akkurat sånn. Det er få spisesteder, stort sett er det de to hotellene i byen som blir brukt til den slags. I begynnelsen dro vi bare dit, men etter noen få dager fant vi vårt lille paradis, bare fem minutter gange fra hjemmet vårt. Der er det kjempekoselig, billig og utrolig god mat! Så denne cafèen har blitt vårt nye lunsj/middagssted, når vi ikke lager mat hjemme. Det er like rimelig å dra ut å spise der, som å kjøpe mat og lage den hjemme, så drar dit med god samvittighet. Ellers så er byen fantastisk hyggelig, og vi har etter hvert fått oss venner. Det var litt kjedelig i begynnelsen når vi ikke kjente noen, men det gikk fort å få seg venner. Stein Erik har fått seg ei søt dame her som er kjempekoselig og smart som viser oss rundt og som vi kan spørre om alt. Marte og jeg har blitt kjent med to gutter som tar oss med rundt, og som vi kan tulle og ha det morsomt med uten at det er noe stress. De bor i Soweto (South West Township), som er enda fattigere enn locationområdet. I helga tok de oss med til en krokodillefarm med 44 store krokodiller og noen hundre små. Krokodiller er utrolig stygge dyr, og spiser bare en gang i uka. Vi hadde flaks og kom dit akkurat når de ble matet. Krokodillefarmen ligger i en by som heter Otjiwarongo, som er litt større enn Tsumeb. Vi kjørte rundt i location og townshipen der, det var vanvittig store områder med skur og dårlige veier. Etterpå dro vi ut til en innsjø som ligger en halvtime unna der vi bor. Sjøen heter Lake Otjikoto og er helt sirkelformet. Etter 1. verdenskrig dumpet tyskerne mange av sine våpen og stridsvogner der. Det er et av de fineste stedene jeg har vært, Marte og jeg forelsket oss helt i stedet. Vi satt der og så på solnedgangen, og har allerede bestemt at vi må tilbake for en piknik. Lørdag er den hittil beste dagen vi har hatt her.

Søndag morgen sto vi opp tidlig for å dra i kirka, noe som endte opp med å bli en litt spesiell opplevelse. Vi visste jo at folk er veldig religiøse her, men det var kanskje litt drøyere enn ventet. Uansett så var det moro med all sangen og gleden i kirka, men vi må innrømme at vi dro etter to timer. Noe vi var glad for i ettertid når vi fant ut at gudstjenesten varte i hele fire timer.

Ferie ved kysten (Swakopmund)

Har saa daarlig tid saa maa bare faa ned det viktigste! Fantastisk by, utrolig vakker og spennende! Har hoppa i fallskjerm! Definitivt det raaeste jeg noen sinne har gjort! Skal kjore 4 hjuling om en time naa, gleder meg masse! Tjo saa lenge!

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!